Sist oppdatert 29.08.2024
Følelser
“Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg.”
Christoph August Tiedge
Bekrefte følelser:
Det fineste du kan gjøre for et barn, det er å se barnet i ansiktet, forstå hva det føler. Er du heldig så har du evnen til å kjenne barnet sine følelser i din egen mage. Hvis du er en sånn voksen, ja da er barnet veldig heldig som har en omsorgsperson som deg.
Når du ser at barnet ditt uttrykker følelser, med lyder, ansikt og kropp, så er barnet heldig som har deg som forelder. Du prøver å forstå hva barnet opplever, hvordan verden ser ut gjennom barnets øyne. Hvor følelsene kommer fra. Også vurderer du hva du som ansvarsfull voksen kan gjøre for å dekke barnets behov. Du forstår at barnet kan føle på ting helt annerledes enn deg. Noen kan tenke at barnet ikke har noe å gråte for, være sint for eller være redd. Men tydeligvis så viser barnet noe annet. Å bekrefte barnets følelser er å tenke at dette betyr mye for barnet, selv om det ikke betyr mye for deg.
Bekreftelse er at du vet at ditt barn ikke er en forlengelse av deg. Barnet er sitt eget individ, med sine egne opplevelser og behov. Bekreftelse er å la barnet få utvikle sin egen individualitet.
Eksempel: Når barnet gråter så kan noen si “det er ikke noe å gråte for.” Kan en voksen være sikker på det?
Eksempel: Barnet falt og sitter å gråter. Du: “Uff da. Nå gråter du, la oss se på det kneet.” Barnet: “Jeg blør!” Du: “Blod er skikkelig rødt. Også du har mye blod inne i kroppen, det er ikke farlig å blø.”
Eksempel: Du kommer til barnehagen og tenker at barnet skal løpe til deg med stor gjensynsglede. Men det skjer ikke, barnet gjemmer seg. Med handlingene sier barnet: “Finn meg! Vis meg at du alltid vil finne meg, at du aldri vil forlate meg!” Du: "Lurer på hvor barnet mitt er? Jeg tror jeg må lete” Du leter, og bli kjempeoverrasket når du finner barnet ditt: “Der er du!”, og nå kommer gjensynsgleden dobbelt. Spenningen barnet lagde når barnet gjemte seg, får en forløsende glede når barnet ble funnet -- av den viktigste personen i livet.
Eksempel: “Se på meg!” Gjør det. Se barnet ditt hoppe ned fra sandkassekanten denne gangen også, akkurat som de siste 5 gangene.
Eksempel: Barnet har tantrum i butikken. Du: “Jeg veit det er dumt og ikke få karamellpudding til middag, jeg er enig med deg. Det er skikkelig vanskelig å ikke få det som en vil. Også må vi klare vanskelige ting. Mat gjør deg sterk, ikke karamellpudding.”
Eksempel: Ettåringen din finner en stein på bakken og holder den opp. Og tenk! Ingen i hele verden har funnet den steinen før! Den steinen har ligget der i all hemmelighet, i all tid, og ingen har visst det. Barnet ditt har gjort noe ingen i verden har klart før. Steinen er tatt opp av evighetens glemsel og løftet til lyset. “Oj! En stein!” Og barnet lærer: “Jeg blir sett, jeg oppdager verden sammen med noen, jeg er verdifull”
(Richard Grannon, etter hukommelsen)
Trøst
Gråt er barnets naturlige språk. Gråten formidler mer enn ord. Det er hjertespråket. Med gråt så kommuniserer barnet: “Dette klarer jeg ikke alene!” Hvis vi ikke kan forstå hvorfor barnet gråter så kan vi ikke trøste. All gråt er ikke lett å forstå. Og all gråt er ikke lett å trøste. Utrøstelig gråt gjør deg gal. Ingen gråt er lik, og å trøste er en kunst.
Forskjellig gråt og forskjellig trøst:
Lei seg: Nærhet. Kropp mot kropp, hjerte mot hjerte er veldig god regulering for de minste barna. Har barnet stress i kroppen så føler du det. Når barnet slapper av og ligger inntil deg, mykt og varmt, da er stresset ute av kroppen. Hvis barnet hikster så er stresset på vei ut. La barnet få roe seg ned. Barnet går selv når det er nok.
Redd: Nærhet. Vis at du er stor, sterk, beskytter og er kjærlig.
Trass og frustrasjon: Gi rom. Det er ikke sikkert barnet trenger hjelp, bare opplevelsen av å få være i fred, men ikke alene. Barnet kommer til deg når følelsen er regulert. Det er en god trøst for frustrasjon.
Sint: Sinne er et forsvar mot krenkelser. Å bli respektert er god trøst. Gi tid til å la følelsene roe seg ned. Å bli lyttet til og trodd er en god bearbeiding av sinne.
Samvittighet: “Du skulle ikke gjort det der, det ble dumt. Ikke gjør det mer, sitt litt her hos meg så finner vi ut hvordan vi gjør det godt igjen.”
Negativ skam: “Alt er ikke din skyld. Ingen kan ha skylden for alt, det går ikke an. Det er bare urettferdig.”
Fortvilelse: Tålmodighet.
“Se-meg gråt”: To øyne, to ører, en som tror og forstår.
Utrøstelig: Ikke prøv for hardt, men ikke gi opp. Hva du gjør for å trøste vil ikke virke uansett, men vis at du bryr deg. Det er ikke alltid det er mulig å møte barnas behov, fordi det kan være umulig å forstå, eller utenfor din makt.
Lekegråt: Leketrøst.
Barn som ikke gråter: Empati. Gi omsorg som om de gråt. Hvilke gråt gråter de ikke? Og hvilke trøst tror du er riktig?
(H. Montgomery, foreldrekoden)
Egenverd vs. selvtillit
Dette er to begreper som kan virke like. Men det er noen forskjeller som det er verdt å være oppmerksom på.
Selvtillit:
Det er tradisjonelt stort fokus på selvtillit.
Selvtillit er troen på hva du klarer å få til.
Selvtillit kan være målbart.
Å gi ros og kjærlighet for noe barnet gjør gir selvtillit.
Å formidle ros og skryt til barnet gir selvtillit.
Selvtillit gir deg ytre styrke.
Eksempel: “Jeg så deg på turningen, du gjorde det veldig bra, du er veldig flink.”
Egenverd:
Det er tradisjonelt lite fokus på egenverd.
Egenverd er hvor viktig du opplever deg selv.
Hvor trygg du er uten å måtte prestere.
Egenverd er ikke målbart.
Å gi oppmerksomhet og kjærlighet helt overraskende, ut av det blå, gir egenverd.
Å lytte til hva barnet har å formidle gir egenverd.
La barnet bestemme selv, innenfor alder og modenhet, gir egenverd.
Egenverd gir indre styrke.
Eksempel: “Jeg så deg på turningen, jeg blir så glad da, når jeg ser deg.”
Hvis du har høy selvtillit, men lite egenverd, så kan du lett bli en person som gjør det veldig bra, men føler at du aldri blir god nok. En god balanse er det beste (M.B. Hansen. 2001).
Speiling
Speiling er at vi opplever følelser når vi ser andre. Disse følelsene formidles gjennom speilnevronene i hjernen.
Markert speiling er når speilingen mellom mennesker står i samsvar med hverandre.
Eksempel: Du kommer for å hente barnet i barnehagen. Barnet sitter i sandkassa, strekker ut armene og roper “pappa!” Du kjenner du blir glad, rekker ut armene tilbake og sier “barnet mitt!”
Eksempel: Barnet faller, ser opp på deg, og begynner å gråte. Du tenker at dette var vondt, skummelt eller begge deler. Du sier: “Var det vondt? Det ser sånn ut. Uflaks. Kom til meg”.
Ditt følelsesuttrykk er i samsvar med barnets følelsesuttrykk. Som voksen forsterker du det gode og regulerer det vonde. Du tar ansvar. Det er felles glede, felles smerte. Følelsen er organisert.
Umarkert speiling er når speilingen mellom mennesker ikke står i samsvar med hverandre.
Eksempel: Du kommer for å hente barnet i barnehagen. Barnet sitter i sandkassa, strekker ut armene og roper “pappa!” Du får blanda følelser og vet ikke helt hva du skal si. Og så sier du, på refleks: “Du må ikke sitte sånn i sandkassa, du blir skitten.”
Ditt følelsesuttrykk er ikke i samsvar med barnets følelsesuttrykk. Du er glad, du mener godt, men det blir på en måte litt rart. Barnet blir glad, men føler seg også litt dum. Barnet får følelsen: “Jeg har gjort noe feil.” Barnet får blanda følelser, blanding av glede og stress. Følelsen er uorganisert.
Eksempel: Barnet faller, ser opp på deg, og begynner å gråte. Du tenker “ikke gråt nå, det orker jeg ikke”. Du sier: “Det var ikke vondt. Det går bra” Dere deler ikke smerten, barnet blir sittende med den alene. Du regulerer ikke det vonde. Barnet må sette sin egen smerte til side for å hjelpe deg med din tålmodighet. Barnet blir emosjonelt dysregulert.
(Karterud m.fl. 2023)
Markert speiling. Eksempel: Ettåringen din gråter med sterk kraft, er rød i ansiktet og nesen renner. Du svarer med å holde barnet, så tett som du kjenner barnet godtar. Også snakker eller synger du rolig. Du møter barnets vanskelige følelser med den motsatte følelsen, den følelsen av ro som barnet trenger hjelp til å finne. Du viser en “motsatt” følelse, med rød løper og døren åpen. Du inviterer barnet til å finne veien til den motsatte følelsen. Du regulerer den vanskelige følelsen. Denne speilingen er markert fordi du regulerer og organiserer kaotiske følelser.
Umarkert speiling. Eksempel: Ettåringen din gråter med sterk kraft, er rød i ansiktet og nesen renner. Du svarer med å bli sint selv. Dette er mer enn du klarer og godtar. Du overdøver barnet sin gråt, drukner barnet sin følelse. Barnet blir presset til å slutte å gråte. Barnet blir tvunget til å regulere dine følelser, gi avkall på sine egne. Barnet får ikke bearbeidet og organisert følelsene. Følelsene kortslutter og forsinker den emosjonelle utviklingen. Din følelse samsvarer med barnet sin følelse, men det er ikke til hjelp. Speilingen er umarkert.
Neglekt av speiling. Eksempel: Ettåringen din gråter med sterk kraft, er rød i ansiktet og nesen renner. Du setter barnet i vippestolen og forlater rommet. Barnet blir sittende alene med følelser som er alt for sterke til å regulere selv. Til slutt stopper barnet av utmattelse, men følelsen er ikke organisert, følelsene er bare et stort rot. Følelsene er uorganisert, og barnet blir hjelpeløst til å håndtere sterke følelser.
Temperament
Hvordan vi speiler barna varierer med temperament. Temperament er medfødt og nedarvet. Det er en robust del av personligheten (Karterud m.fl. 2023). Barna kommer til verden med sitt temperament, og vi voksne har vårt. Temperament er noe vi fort merker. Gjerne som sterkt eller rolig, og med grader av intensitet. Det er også naturlig å tenke temperament som de naturlige følelsene. Disse medfødte følelsene begynner å organisere seg svært tidlig i samspill med omsorgspersoner. Og det begynner allerede i spedbarnsalder før de utvikler tilknytning (Hagen m. fl. 2024).
Emosjonelle kart
Inne i hodet så har vi en sånn ting som kalles hjerne. Hjernen er laget av celler vi kaller nevroner. Nevronene lager tråder mellom hverandre, til store nettverk. Disse nettverkene er “kartene” som lager tankene og følelsene våre. Og det er disse kartene vi bruker for å finne fram i verden. Når vi får hjelp til å regulere følelsene våre, så får vi gode og organiserte “kart” til å finne fram i verden. Hvis følelsene ikke blir regulert, så kan vi få rotete og uorganiserte “kart”, og vi vil få problemer med å finne fram i verden. Disse kartene lager vi svært tidlig, allerede som spedbarn (Brandtzæg m. fl.) Disse kartene kan beskrives som vår personlighet. Og personligheten er det svært vanskelig å endre på. Særlig hvis man har rotete kart og personlighetsforstyrrelser. Da blir personligheten veldig rigid og endring er vanskelig (Karterud m. fl.).
Mimikk
Mimikk kan vi kort si er å herme. Når vi voksne skal mate barn med skje, så er det vanlig at den voksne gaper, uten å tenke på det. Når barnet ser den voksne gape, så mimer barnet med å gape selv. Når vi smiler til barnet, så hermer barnet vårt smil. Denne mimikken er veldig viktig for å hjelpe barn med å regulere egne følelser.
Nervebaner
Nervebaner er lange tråder med nerveceller som går rundt i hele kroppen vår. Disse banene er veiene til hjernen. Har du noen gang klødd en hund bak øret? Har du lagt merke til at beina til hunden begynner å lage bevegelsene som om hunden klødde seg selv. Det er fordi nervecellene sender signaler begge veier. Dette gjelder mennesker også. Når vi smiler til barn, og barnet smiler tilbake, så opplever barnet glede. Vi har hjulpet barnet til å finne de gode følelsene. Og når barnet har det vondt, så gir det oss en bekymring som vises i ansiktet vårt. På den måten viser vi "jeg ser deg, jeg prøver å forstå hva du trenger." Derfor er det viktig at vi ser ansiktet til barna.
Å bære barnet
Når vi bærer barnet inntil brystet så vekker det en følelse i oss. Denne følelsen flyter bokstavelig talt i blodet. Kroppen løser ut noe vi kaller kjærlighetshormonet (oxytocin). Dette hormonet lager viktige bånd mellom mennesker (UiO). Når barnets hjerte ligger mot vårt hjerte, så roer barnet sin puls ned. Når vi synger eller leser dikt og regler med rytme for barnet, så påvirker det barnets hjerteslag (NIH). Når barnet merker vibrasjonene i brystet når vi snakker og synger rolig, så føles det trykt og søvndyssende for barnet.
Sirkler
Noen ganger kan det hende at barnet ikke trenger hjelp til å regulere følelsene sine. De har behov for å kjenne på følelsene selv, og øve på å kontrollere seg selv. Barn styrer dette selv. Noen ganger strekker barnet armene ut, og viser at de trenger nærhet. Noen ganger snur de seg bort, og vil ha rom og privat tid til å føle på seg selv uten innblanding. Da kan du, som omsorgsperson, sitte i nærheten og være tilgjengelig. Når barnet snur seg mot deg, så vis at barnet kan komme til deg. Det kan være uheldig å alltid gå bort til barnet når det gråter. Dersom barnet selv kommer til deg, så lærer du barnet selv å be om omsorg når det føler behov. Du blir en “trygg havn” som barnet kan forlate og komme tilbake til etter eget behov (Brandtzæg, 2013).
Trass = selvhevdelse
Når barn er trassige så er det svært vanskelig, for ikke å si umulig å regulere følelsene. Vi kaller det ikke trass lenger, men selvhevdelse. Grunnen til denne oppførselen er at barna skal løsrive seg fra foreldre eller omsorgsgivere. Barna skal utforske sin egen identitet, og for å klare dette så må de skyve bort de voksne. Problemet er at barna også trenger de voksne i stor grad. Det er veldig vanskelig å skulle skille seg fra de samme voksne de har så stort behov for. Å skille seg fra egne omsorgspersoner er godt og vondt på samme tid, det er ambivalent. Dette er naturlig og nødvendig i barnets utvikling. Gi barna litt rom, men sett grenser ved behov. Det er denne balansen barna trenger for å utvikle seg. I noen perioder vil barna ha sterkere selvhevdelsesbehov, og oppfører seg mer konfronterende enn i andre perioder. Særlig når barna er rundt 2 og 3 år. Men det vil også komme nye runder opp gjennom oppveksten.
Grenser
Å bekrefte følelser betyr ikke at du ikke skal sette grenser, si nei, være streng eller noen ganger bli sint. Sint er en stigmatisert følelse i vårt samfunn. Vi gjør ikke barna noen tjeneste hvis vi aldri gir noen følelsesmessig reaksjon når det er berettiget (Öhman, 1996). Men å bli sint på barn kan være svært skremmende. Og barna blir skremt av den personen som skal gi omsorg og trygghet. Blir vi sinte på barna våre, så er det viktig å rette opp skaden etterpå. Med god reparasjon kan forholdet til barnet bli bedre enn hva det var før konflikten (Brandtzæg, 2013). Men det er ikke lurt å være streng og sint hele tiden. Da blir det mas og dårlig miljø. Sett grenser høflig og respektfullt først. Det gir bedre relasjon, og er mer effektivt (H. Montgomery). Dette klippet fra filmen Ringenes Herre synes jeg er svært rørende, og jeg synes det gir et godt eksempel på streng, men omsorgsfull irettesettelse: Farewell Dear Bilbo.
Skam
Skam er følelsen som hjelper oss til å forstå hva andre synes om oss. Når vi må irettesette barn så påfører vi de skam. Sunn skam er ikke farlig, det hjelper barnet med å utvikle samvittighet. Derfor er det viktig å begrense irettesetting og skam til situasjoner som utgjør fare, eller antisosial oppførsel. Det høres brutalt ut at oppdragelse innebærer å påføre skam. Og grensesettingen kan utløse gråt, som gjerne kan være knyttet til den skamfulle følelsen. Likevel så er det viktig å ha en sunn porsjon samvittighet for andre (Hagen og Stiegler 2022).
Barn som opplever sterk følelse av skam skal ikke overlates til seg selv. Disse barna trenger også hjelp til å bearbeide følelsene sine. Du kan si noe som: “Du skulle ikke gjort det der, det ble dumt. Ikke gjør det mer, sitt litt her hos meg så finner vi ut hvordan vi gjør det godt igjen.” Å ta ansvar for egne handliger er god støtte for at skammen gir barnet positivt selvbilde og emosjonell modenhet. Ærlig anger og tilgivelse gir positiv skam og sunn samvittighet. Det styrker vennskap. Forsoning er sunt for den psykiske og fysiske helsen. (Hagen og Stiegler 2022)
"En mann som gjør en feil og ikke retter på den, han gjør enda en feil."
Konfucius
Barn kan beskytte seg mot skam ved å heve hodet eller smile. Det betyr ikke at de ikke føler skam, men at de må beskytte seg mot en sterk følelse av skam. (Hagen og Stiegler 2022). Barn som blir straffet for skam, eller må sitte alene med skammen kan utvikle negativt selvbilde. Det kan også gjøre at barnet ikke utvikler sin sosiale modenhet, og kan ta med seg denne umodenheten inn i voksenlivet (J. Kristina)
Sekundære følelser
Hvis barn ikke blir sett, eller blir straffet for å vise følelser, så vil barnet oppleve smerte eller sårhet for sine naturlige følelser. Barnet må derfor beskytte seg, og en slik beskyttelse kan være å få andre følelser som dekker over. Eksempel er når jenter ikke kan bli sinte, eller gutter ikke kan gråte. Da kan guttene bli sinte når de skulle ha grått, og jentene gråter når de burde vært sinte. Vi kaller det sekundære følelser. Og personer som viser sekundære følelser senere i livet vil få liten forståelse eller empati. De vil også ha problemer med å modnes som mennesker, siden de gjemmer de såre naturlige følelsene i et hardt beskyttende skall. (Hagen m. fl. 2024).
Empati
Alle voksne har ikke like mye naturlig empati. Hvor mye eller hvor lite naturlig empati du har er ikke ditt valg, det er ikke din skyld, det startet ikke med deg. Likevel er det mulig at empatien kan modnes. Empati er viktig for barnet. Men det er også viktig for omsorgsgiveren. Om du oppdrar barnet med din egen empati, så vil du oppleve at det er lettere, varmere og mindre slitsomt. Det er når du ikke bruker din egen empati i samspillet at det blir slitsomt og du blir utbrent (Hagen m. fl. 2024).
Omsorgstretthet
Ved for sterke følelsesinntrykk kan du bli overbelastet. Da klarer du ikke forholde deg til inntrykkene, og nervesystemet ditt må beskytte seg. Sinne kan være en naturlig forsvarsmekanisme, men også tydelig irritasjon eller avvisning. Det er en kunst å gi omsorg når du er utmattet. Utmattelsen kan gjøre oss svært slitne, irritable, likegyldige for andre og trekke oss bort fra venner og familie. Profesjonelle omsorgsgivere kan sette på en profesjonell “autopilot” hvor du gjennomfører de handlingene du vet er “riktig”. Men det kan også gjøre at du står i en utmattende situasjon for lenge. Å måtte gi utmattende omsorg over lang tid kan gi langvarig utbrenthet.
Føler du omsorgstretthet, om du er forelder eller ansatt, så må du få hjelp.
Avlastning: Du trenger pauser og hjelp. Du skal ikke være alene.
Veiledning: Du trenger noen å snakke med. Gode venner som du vet tåler deg, tilgjengelige kolleger eller terapi hvis du har mulighet.
Unngå “overansvar”: Du kan ikke redde verden alene. Du trenger ikke være best, det holder å være god.
Elsk deg selv: Det er lett å gi så mye empati for andre at du glemmer hvem du er selv. Husk at du har også behov for empati.
Trekk pusten, gå sakte og snakk sakte.
Gå til legen.
Oppdra deg selv
Det kan være at du som ansatt, eller forelder, selv ikke ble bekreftet slik du burde som barn. Da kan det være fint for deg å gi en oppdragelse du selv ikke fikk. Da vil du kunne vokse og modnes på områder du ikke fikk muligheten til som barn. Det er bra for barnet, og bra for deg. Det er din mulighet til å få en barndom for andre gang (Tim Flecher).
Følelsesmessige sår og skader
Det kan være skadelig om barn opplever stort fravær av omsorg over tid. Traume betyr sår eller skade. Man kan få varige sår og skader i følelsene. Det kan være i ulykker, krig voldtekt eller andre sterke hendelser som sjokkerer deg så kraftig at følelsene kommer til bake og plager deg.
Omsorgstraumer er noe som kalles liten-t-traume. Det er ikke én sterk hendelse som gir deg sjokket. Det er den gjentatte skaden som påføres om og om igjen, over lang tid. Det er ikke den ene sterke opplevelsen som kommer tilbake og plager deg. Det er hele ditt sårbare liv som plager deg. Skaden av “1000 papirkutt”. Det er ikke én sterk hendelse som skal bearbeides, det er en hel barndom. Det kalles komplekse traumer (CPTSD ). Omsorgspersoner som ikke gir noe hjelp med å bearbeide følelser kan gi barna personlighetsforstyrrelser. Det er et begrep som beskriver “død mor”. Hvor “død” ikke er å være fysisk død, men emosjonelt død. (Sam. Vaknin). I mer progressive samfunn, hvor fedre er med barna når de er veldig små, så vil også fars tilgjengelige følelser bety mye (psykologisk.no).
Kilder:
Sigmund Karterud, Espen Folmo og Mickey T. Kongserslev. MBT - Mentaliseringsbasert terapi. 2023. ISBN 978-82-05-53481-0
Margrethe Brun Hansen, Arne Solli. Kompetente foreldre. 2001. ISBN 9788273910875
Hagen, Anne Hilde Vassbø (red) ; Stiegler, Jan Reidar (red) med fler. (Artikkelsamling). Terapeutens håndbok i emosjonsfokusert terapi. 2024. ISBN 9788269251227
Hedvig Montgomery, podcast: Foreldrekoden. “Så du tror du kan trøste”. Link til episoden her.
Brandtzæg, Ida Torsteinson, Stig Øiestad, Guro. Se barnet innenfra (trygghetssirkelen). 2013. ISBN 9788244621878
NIH, National Library of Medicine: Sing to me, baby: Infants show neural tracking and rhythmic movements to live and dynamic maternal singing Link.
Universitetet i Oslo: Barnehjernens utvikling – de minste barna trenger at voksne er følelsesmessig til stede. Link.
Hagen og Stiegler 2022, De seks store følelsene. ISBN: 9788248926177
Julia Kristina. 8 Things Emotionally Immature People Say Too Often. Link.
Psykologliv.no, Jeg opplevde omsorgstretthet flere ganger - dette hjalp meg. Link.
Margareta Öhman. Empati - gjennom lek og språk. 1996. ISBN 9788273910462
Tim Flecher. “Re-Parenting - Part 1 - Stages of Development” Link
Samuel Vaknin. “Dead" Mothers and Their Offspring: Narcissistic, Borderline, Psychotic. Link.
Psykologisk.no. En utrygg barndom kan skape usynlige traumer. Link.